Tidlig på fjoråret hørte vi på nyhetene om ett ukjent virus som rammet Kina. På den tiden var det fortsatt surrealistisk at bare noen måneder senere skulle Norge være i lockdown. Smitten kom selvfølgelig også til Norge og med det fulgte en total nedstenging av landet. I månedene som kom var vi mye hjemme, hverdagen vår hadde blitt digitalisert, vi hadde blitt råe på håndhygienen og fant ut at desinfiserende kunne ha mange ulike lukter. Hverdagen for de fleste ble snudd opp ned, men det skulle vise seg at de aller fleste faktisk var utrolig dyktige på å tilpasse seg situasjonen raskt.

I starten av pandemien var de fleste positive. Det skulle trossalt bare være for en liten periode, trodde vi. Vi skulle ha hjemmekontor, få mer tid med familien, vi klappet for de som holdt hjulene i gang, laget dalgona kaffe og hele Norge pusset opp. Jeg tror at de fleste som ble permittert tok de første ukene som en etterlengtet ferie. Tiden gikk og det ikke skulle vise seg å bare være ett par uker ble situasjonen tyngre for alle. Etter hvert som vi innså at dette kom til å være langvarig, ble de aller fleste mer og mer bekymret.

For meg har denne pandemien hatt både fordeler og ulemper. I starten var jeg mye redd, leste panisk på VG om alle nye registrerte smitter. Jeg har siden starten av studiet pendlet mye mellom Oslo og Geilo. Smitten på fjellet var lavt og i mange måneder var det ingen registrerte smitte. Dette gjorde at jeg ble redd for å møte familien min. Redd for å være den personen som tar med seg smitten. På denne tiden kjente jeg mye på at avstanden ble større enn det den hadde føltes ut som tidligere. Samtidig kjente jeg også på det at rommet i kollektivet føltes trangere for hver dag som gikk. Det å skulle studere, spise, trene, slappe av og sove på de samme 6 kvm ble med tiden vanskeligere. Dette førte til at strukturen og rutinene med tiden ble borte. De ble mer jobb for å komme meg ut av det lille rommet og zoom ble byttet ut med Netflix. At studiehverdagen for mange studenter ble veldig vanskelig er det ingen tvil om. Du kan lese mer om undersøkelser som ble gjort av NOKUT om studenthverdagen i denne perioden her.

Jeg har vært en av de heldige som ikke har blitt permittert, heller jobbet mer enn tidligere. Dette gjorde at jeg fortsatt hadde den sosiale biten. Noe som for meg var veldig viktig. På mange måter tror jeg det er det sosiale på min arbeidsplass som gjorde hele situasjonen lettere. Jeg ville ikke vært foruten min jobb under denne pandemien, men jeg skal ikke legge skjul på at det også har vært utfordrende å jobbe på en plass som tiltrekker seg mange kunder. Arbeidsgiveren har fra starten av vært god til å implementere tiltak for å sørge for at minst mulig smitte skulle spres. Det har heller vært kundene som har vært utfordrende, da ett fåtall ikke overholder tiltakene som er satt.

Selv om jeg var redd når viruset fortsatt var såpass ukjent, synes jeg den nye studie hverdagen også var greit. Hverdagen ble friere, jeg kunne reise oftere hjem til fjellet og familien. Følte at jeg hadde mer fritid og kunne se forelesningene når det passet meg bedre. Etter hvert som månedene gikk, ble jeg også flinkere til å benytte meg av muligheten til å pendle. Det å ha muligheten til å kunne bo sammen med kjæresten og se familien oftere har vært veldig fint. Sammen med strukturen kom også motivasjonen snikende tilbake. Jeg føler meg heldig som har hatt muligheten til å pendle, dette har gjort at jeg ikke har følt på den samme ensomheten som jeg vet mange andre studenter har følt på.

Som jeg så vidt nevnte synes jeg avstanden som har blitt til i samfunnet og verden generelt under denne pandemien har vært den vanskeligste med hele situasjonen. Det å ikke kunne klemme sine nærmeste uten å være redd for smitte har ikke vært lett. Når sommeren nærmet seg, reiseforbudet inntraff og alle planer i utlandet ble lagt på is kjente jeg for første gang på at den normale hverdagen som vi kjente til, ikke kom til å komme tilbake med det første. For oss med familie i utlandet, ble reiseforbudet en stressfaktor. For hva om det skulle skje noe med noen av våre nærmeste og vi ikke kunne reise å besøke dem? Jeg har full forståelse for at reiseforbudet kom, og tror på mange måter det også har vært en av grunnene til hvorfor smitten i Norge, sammenlignet med andre land i Europa, har vært så lav. Allikevel kjente jeg på en redsel for at noen av mine nærmeste skulle bli syke, og vi på ingen måte kunne være tilstede.

På slutten av året kom den etterlengtede beskjeden om at en vaksine hadde kommet. Dette gjør at jeg føler at jeg ser lys i enden på tunellen. Like før jul ble de første vaksinene gitt og selv om landet fortsatt har flere strenge tiltak for å begrense smitten, er dette en start på å få den hverdagen vi så sårt savner tilbake.

Foto: flamsbrygga

You might also enjoy:

2 Comments

  1. Hei! Dette var et fint første innlegg! Du har fin struktur og jeg liker at du har tatt med bilder. Til neste gang vil jeg utfordre deg til å se på muligheten for underoverskrifter, slik at det blir et enda tydeligere overblikk over innholdet i teksten – ellers godt jobbet! 🙂

Leave A Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *